Svart og hvitt

Det er lenge siden jeg har skrevet her nå. Eller, lenge siden jeg har publisert noe. 34 innlegg uten tittel ligger i arkivet. Alt har bare blitt så rotete, så jeg har aldri fått meg selv til å publisere det. Den siste uken har jeg likevel kjent et stort savn etter å blogge og det fine fellesskapet rundt det. Så, jeg er tilbake. Tenkte at det fortsatt skal handle om temaer som psykisk helse og miljø, men også mer de hverdagslige tingene. Tror det blir bra å gi det kreative mer struktur igjen. Vel! Vi snakkes snart.

Paula

Paula

Kroppen

Prøver å få kontroll på noe, når alt annet føles kaotisk. Sånn har det vært i perioder. Etter i vinter er det gradvis blitt bedre, men jeg sliter fortsatt med å være veldig fokusert på egen kropp og utseende. Jeg kunne ønske jeg bare klarte å slappe helt av. Erkjenne at det er nomalt at pupper ikke er helt runde, man får bilringer når man bøyer seg fremover, alle har cellulitter og kroppshår, at kviser bare er et resultat av kroppens hormoner og vekta kan påvirkes av så mye.

Kan man noen gang få full kontroll?

Hud

Paula

Lagre

Lagre

Mot lyset

Regn som slår mot vinduet og snøklokker i vinden. Tilbake i Stavanger igjen. Denne gangen for å bli.

I min siste helg i Oslo, fikk jeg tenkt  en del. Rømmer jeg fra noe eller flykter jeg mot noe? Å bli ville hvertfall føles som å ofre seg selv. Jeg vil leve livet med integritet. Være meg selv. Akkuratt nå klarer jeg ikke dette i Oslo. Fortsatt har jeg så mye å skulle forstå. Som det å leve godt med en sykdom. En del innebærer også å finne ut av hva et liv skal handle om og hva som faktisk betyr noe oppi det hele. Og at i veien mot dette, er det kanskje noe jeg må gi slipp på. Allerede etter et par dager i Stavanger kjenner jeg meg mer som meg selv. Jeg tror det er fordi jeg får holde på med de tingene som gir meg glede. Lage mat, gå turer, lese og være kreativ med blogg, tegning og skriving. Jeg sier ikke at jeg aldri vil finne tilbake til Oslo. Det er bare det at akkuratt nå, finnes ikke denne stabiliteten her.

Lys

Paula ♥

Fine ting nå

København

At jeg er ferdig med ECT-behandling, den har vært vellykket og jeg skal utskrives denne uken.

Vinter er på vei til å gli over i vår.

Mamma og pappa kommer til Oslo førstkommende helg.

Jeg føler meg så mye  mer lettere og optimistisk angående fremtiden.

Tenker å reise en tur til Bergen snart for å besøke Synne.

Skal på Kaja Gunnufsen-konsert om to uker med fineste Thea.

Stadige, små stikk av glede.

Billetter til Roskilde.

Yes!

Paula

En ny vår

Å reise seg igjen har vært vanskelig.  Jeg skal klare det. Det verste jeg kan gjøre er jo å bare gi meg. Det har jeg funnet ut av etter disse ukene. Jeg har på en måte sett livet mitt litt utenfor mens jeg har vært innlagt.  Fått innsikt i min egen sårbarhet. At det ikke handler om å være begrenset, men at ting tar lengre tid og krever noen omveier frem til mål. Ja, den erkjennelsen har vært det viktigste. Foruten det, trodde jeg helt ærlig at jeg aldri ville kjenne på glede igjen, men i disse dager kjenner jeg oftere og oftere små stikk av dem. Om at jeg vil klare å komme meg igjennom dette. Det kan bare gå en vei nå.

Roser

Fra i fjor sommer.

Paula.

En liten oppdatering

unavailably available

Jeg har virkelig hatt dårlig samvittighet for at bloggen har vært stille den siste tiden. I mangel av ord og glede har det vel bare blitt sånn. Nå har jeg litt større tro. Helt seriøst.  Etter at vinteren min har vært preget av en  en depresjon som i alt har krevd to innleggelser, går ting endelig mot bedre tider.  Denne gangen fikk jeg ECT-behandling. Forstår ikke hvorfor jeg alltid havner sånn på blindspor? Når jeg blir skrevet ut skal jeg flytte tilbake til Stavanger fra Oslo. Og jeg tenker at det er best for meg å bare jobbe et år, bare bli bra igjen før jeg går igang med en lengre utdannelse. Det har nemlig vært en så stor nedtur å måtte avbryte studiene på grunn av sykdom. Også får jeg bedre tid til å jobbe med det jeg liker, som bloggen. Yay!

Paula

I februar

bølge

Søsteren min kom med de nydeligste tulipanene her om dagen. De står i vinduskarmen med et snødekt landskap som bakteppe. Det er vel sant det se sier om at blomster kan gi ro til sjela. Kjenner nemlig at de gir meg små stikk av håp. Gruer meg dog til de visner, men da får jeg vel bare ønske meg nye. Det blir ikke mye mer å si nå. Tenkte bare jeg skulle komme innom å si hei. Men jeg lover å komme sterkere tilbake. Sakte men sikkert.

Hvordan har din februar vært til nå?

Paula

Lagre