August

wind

August har vært så bra til nå. Jeg og søsteren min var sammen i nesten to uker på hytta. Ah, vi hadde det så fint! På bildene over er fra en av turene vi gikk. I en skogkant fant vi en gul port og bak den gjemte det seg en stor, bugnende hortensiahage. Dette var vel en av de dagene da været faktisk var litt bra. Ellers regnet det stort sett hele tiden. Nå er jeg i Oslo og har flyttet inn i den nye hybelen  min. Ting er foreløpig litt kaos der, så for å slappe av har jeg gått lange turer rundt i Oslo. Kjenner det er godt å være tilbake, føler på en måte at jeg har oppdaget byen på nytt. Fine, fine Oslo.

Paula

 

En ny høst

21

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har gått en stund siden sist vi snakket, og august er allerede rett rundt hjørnet. Syns det både er fint og rart på samme tid. Om knapt to uker flytter jeg tilbake til Oslo. Dagene brukes derfor nå til å sortere de tingene jeg eier og putte det forsiktig i pappesker.  Har tenkt en del på, om det er det riktige valget å flytte tilbake – eller om jeg trenger lengre tid. Jeg kjenner på presset og forventningene om at nå, nå må alt gå fint. Dette blir jo tross alt den tredje gangen i løpet av et år at jeg flytter frem og tilbake i mellom Oslo og Stavanger. Men jeg føler meg sikker på at jeg har et bedre utgangspunkt til å klare dette nå. Og finnes egentlig det riktige tidspunktet for noe?

Jeg har jobbet mye med å finne ro. Ro i kroppen og ro i tankene. Det å ha en tilstedeværelse i øyeblikket, heller enn all grubling over fortid og fremtid. Jeg tror faktisk at jeg er nærmere den roen. Klarer liksom ikke helt å beskrive det, men det er en stabilitet i meg. Det er ikke det at jeg er lykkelig, men jeg er heller ikke ulykkelig. For meg har det vært godt å kjenne på den balansen. Er jo veldig klar over at å flytte kan endre på denne stabiliteten. Men jeg føler heller ikke at jeg for alltid skal beskytte meg selv. Hva blir livet da? Tror den største grunnen for at jeg flytter tilbake, er muligheten for å starte på nytt. Etter denne vinteren/våren, har jeg virkelig følt på et behov for det. Alt har liksom vært så usikkert. Meg selv, det som skjer rundt meg. Føler jeg har fått en identitet jeg ønsker å komme meg videre fra. Det blir godt å føle seg selvstendig igjen, å klare og stå på egne bein. Jeg gleder meg faktisk, skikkelig, til å ha en hverdag. Noe å våkne opp for hver morgen. For de som lurer på hva jeg skal i Oslo, så skal jeg altså ta et år med kunsthistorie. Jeg har lært at livet er veldig uforutsigbart. Ting skjer og man kan ikke kontrollere alt. Håper bare det går bedre denne gangen. 

 

Paula

Kroppen

Prøver å få kontroll på noe, når alt annet føles kaotisk. Sånn har det vært i perioder. Etter i vinter er det gradvis blitt bedre, men jeg sliter fortsatt med å være veldig fokusert på egen kropp og utseende. Jeg kunne ønske jeg bare klarte å slappe helt av. Erkjenne at det er nomalt at pupper ikke er helt runde, man får bilringer når man bøyer seg fremover, alle har cellulitter og kroppshår, at kviser bare er et resultat av kroppens hormoner og vekta kan påvirkes av så mye.

Kan man noen gang få full kontroll?

Hud

Paula

Lagre

Lagre

Mot lyset

Regn som slår mot vinduet og snøklokker i vinden. Tilbake i Stavanger igjen. Denne gangen for å bli.

I min siste helg i Oslo, fikk jeg tenkt  en del. Rømmer jeg fra noe eller flykter jeg mot noe? Å bli ville hvertfall føles som å ofre seg selv. Jeg vil leve livet med integritet. Være meg selv. Akkuratt nå klarer jeg ikke dette i Oslo. Fortsatt har jeg så mye å skulle forstå. Som det å leve godt med en sykdom. En del innebærer også å finne ut av hva et liv skal handle om og hva som faktisk betyr noe oppi det hele. Og at i veien mot dette, er det kanskje noe jeg må gi slipp på. Allerede etter et par dager i Stavanger kjenner jeg meg mer som meg selv. Jeg tror det er fordi jeg får holde på med de tingene som gir meg glede. Lage mat, gå turer, lese og være kreativ med blogg, tegning og skriving. Jeg sier ikke at jeg aldri vil finne tilbake til Oslo. Det er bare det at akkuratt nå, finnes ikke denne stabiliteten her.

Lys

Paula ♥

En ny vår

Å reise seg igjen har vært vanskelig.  Jeg skal klare det. Det verste jeg kan gjøre er jo å bare gi meg. Det har jeg funnet ut av etter disse ukene. Jeg har på en måte sett livet mitt litt utenfor mens jeg har vært innlagt.  Fått innsikt i min egen sårbarhet. At det ikke handler om å være begrenset, men at ting tar lengre tid og krever noen omveier frem til mål. Ja, den erkjennelsen har vært det viktigste. Foruten det, trodde jeg helt ærlig at jeg aldri ville kjenne på glede igjen, men i disse dager kjenner jeg oftere og oftere små stikk av dem. Om at jeg vil klare å komme meg igjennom dette. Det kan bare gå en vei nå.

Roser

Fra i fjor sommer.

Paula.

En liten oppdatering

unavailably available

Jeg har virkelig hatt dårlig samvittighet for at bloggen har vært stille den siste tiden. I mangel av ord og glede har det vel bare blitt sånn. Nå har jeg litt større tro. Helt seriøst.  Etter at vinteren min har vært preget av en  en depresjon som i alt har krevd to innleggelser, går ting endelig mot bedre tider.  Denne gangen fikk jeg ECT-behandling. Forstår ikke hvorfor jeg alltid havner sånn på blindspor? Når jeg blir skrevet ut skal jeg flytte tilbake til Stavanger fra Oslo. Og jeg tenker at det er best for meg å bare jobbe et år, bare bli bra igjen før jeg går igang med en lengre utdannelse. Det har nemlig vært en så stor nedtur å måtte avbryte studiene på grunn av sykdom. Også får jeg bedre tid til å jobbe med det jeg liker, som bloggen. Yay!

Paula

I februar

bølge

Søsteren min kom med de nydeligste tulipanene her om dagen. De står i vinduskarmen med et snødekt landskap som bakteppe. Det er vel sant det se sier om at blomster kan gi ro til sjela. Kjenner nemlig at de gir meg små stikk av håp. Gruer meg dog til de visner, men da får jeg vel bare ønske meg nye. Det blir ikke mye mer å si nå. Tenkte bare jeg skulle komme innom å si hei. Men jeg lover å komme sterkere tilbake. Sakte men sikkert.

Hvordan har din februar vært til nå?

Paula

Lagre